fre 9 sept 2005
Frihet, hva er det? I disse dager er det mange som slåss om den definisjonen. Ym:stammens forslag på plata Guden i steinen, fra 1996, er en av de bedre: "Frihet er god helse". Langt unna slike tomme ord, i hvert fall i Norge, som "valgfrihet". For tiden bærer jeg på den ufriheten en prolaps medfører. Noe som bringer meg i nærkontakt med venterom. Legens venterom. Fysioterapeutens venterom. Trygdeetatens venterom. Bare ordet: venterom. Det er et stort ord. Venterommet er nærmere livet enn de fleste andre rom. Livet føles sterkere i venterommet, ikke minst fordi man der møter andre som venter, med hele sitt kroppsspråk og alle sine utleverende ansiktsuttrykk. På dommen. Behandlingen. På fremtiden. Noen til og med på livets svar slik det gis til slutt med to streker under: døden. Waiting for Godot. Det er et rom for store følelser, store spørsmål. Angst og beven. Galgenhumor, sorg, smerte og fornekting. Man leser gjerne verden som tegn, i venterommet. Ikke det at jeg forlanger Det Nye Testamentet der i tidsskriftholderne fra IKEA, tvert i mot. Men det er merkelig at venterommets litteratur utelukkende består av prakteksemplarer fra husmorfeminismens bibliotek. KK, Henne, Her & Nå, Hjemmet, Allers, Se & Hør. Jeg ønsker å være mild her, men kan man for faen ikke ta seg sammen? Jeg tenker: Hva er det leger, tannleger, fysioterapeuter, helsevesenet og trygdevesenet og alle de andre vi tiltror vår helse og frihet til… hva slags menneskebegrep og virkelighetsforståelse har de egentlig?
9. september, 2005 at 23:05
Til helsevesenets forsvar: min tannlegefar hadde i alle år “Ottar” - Universitetet i Tromsøs populærvitenskapelige tidsskrift! - i bladhylla på venterommet sitt.
Men jeg tror rett og slett folk ikke klarte å konsentrere seg om å lese det der de satt og lyttet til boret og skrekkvarslene fra den andre siden av veggen.
Å lese intelligent tekst på venterom er like umulig som på fly.
På min siste flytid fra Australia tok jeg ambisiøst med “The Ground Beneath Her Feet” (Rushdie, for svingende). Jeg holdt på å dø. Klarte bare å lese den ene sida om og om og om og om og om igjen. Da vi mellomlanda i KL storma jeg til bokhandelen og kjøpte Bridget JOnes, eller noe tilsvarende hjernedødt.
Det går bare ikke…
(Sist jeg sjekka, hadde min far “Tique” og “Reis” på venterommet sitt. Greit, det.)
9. september, 2005 at 23:07
Forresten - ville du foretrukket Ottar, eller FHM? Vil du bare ha en jevnere kjønnsfordeling på venterommet - eller vil du faktisk troppe opp så tidlig og med så lav puls at du vil være interessert i å lese, tja, Foreign Affairs??
13. september, 2005 at 12:34
For å si det slik, Elisabeth: Jeg leser aldri bedre enn på fly. Om du med Ottar refererer til UiTs tidsskrift (og ikke kvinnegruppens medlemsblad), ville jeg absolutt foretrekke det fremfor FHM (som jeg brukte tid på å finne frem til). Venterommet er et viktig offentlig (og eksistensielt) møtested. Når det kun er innredet for husmorfeminister, sier det mye om landet vårt. Enkelt og greit. Personlig leser jeg hva som helst hvor som helst, bare det er interessant og lærer meg noe. Jeg vil alltid finne det vanskeligere å lese FHM og Tique enn et essay av Simone de Beauvoir. Vi er neppe i flertall i Norge, men det er mange nok av oss. Vi er verken husmødre eller feminister. Men snart å regne som innvandrere i den norske mentaliteten?
16. september, 2005 at 10:05
Hmmm det høres nesten litt skummelt ut at dere finnes overhodet, for jeg kjenner ingen. Selv mine mest akademiske venner og venninner klarer ikke annet enn VG og ovennevnte chick-lit på fly. Skal vi se, jeg tror min far også har Der Spiegel liggende, men det er vel gode grunner til at heller ikke det blir lest i filler.
Synes du ikke det er vanskelig å konsentrere deg om et essay av Simone de Beauvoir på venterommet?
Eller, mitt inntrykk er vel at du alt har lest temmelige store mengder filosofi - derfor blir det vel lettere for deg å svelge slike tekster enn for oss ikke-filosofer.
Hvor lavt - intellektuelt - er du villig til å gå? Hva er det minst intellektuelle/intelligente bladet du er villig til å akseptere?
Jeg for min del går ikke høyere enn der Spiegel.
16. september, 2005 at 10:07
- på venterommet, that is! Selvfølgelig sikter man høyere ellers i livet…