reilstad kom

Freebird het flyselskapet som vi hengav kroppene våre til på onsdag, da vi forlot Sola for mitt første møte med et muslimsk land. (Nå i Side i Tyrkia, et ekstremturistifisert område som etter språket å dømme snart er en del av Skandinavia.) Jeg som har problemer med slike ord som frihet, kjente at jeg vippet lett over mot å lese verden som tegn. Freebird hørtes ut som noe engleaktig. Jeg huska imidlertid på den gangen vi kom innover mot Norge fra Kanariøyene, jeg og min samboer, fra den turen som sannsynligvis resulterte i Ingemar, nå 9 jordår gammel. Vi satt og kikka ut av vinduet, og der så jeg kulda utenfor hadde tegnet opp et fantastisk dødningehode i relieff. Det var på den tida min samboer var redd for å fly. Jeg tikket fingeren i skuldra hennes, der hun satt lett foroverbøyd med hendene for ansiktet, og pekte stille ut av vinduet. Hun ble stein forbanna, men siden har hun ikke hatt så lett for å lese verden som tegn, for vi gjorde en kattemyk landing på Sola rett etterpå. Vel inne på flyet kan jeg ikke huske at jeg overhodet tenkte på noe annet enn at vinen var så dårlig at den passet fortreffelig på flyet, og at jeg var henvist til et trangt midtsete i 4 timer med en fortsatt levende ichiasprolaps og en stor bunke dårlige aviser. Det er slikt som gjør livet transparent.

Jeg har hatt en helvetesuke. Igjen. Altfor travelt, nesten ikke søvn. Vondt i hode og kropp. Ingen fremdrift og negative vibrasjoner. Jeg som tidligere alltid ble kalt for livsnyteren, som ga faen i å stresse og jobbe og yrkeskarriere meg, som ikke trengte bekreftelse fra andre eller høy borgerlig status. Jeg som ikke lot meg lure av nyliberalismen, som ikke trenger høy inntekt men har vilje til bedagelig fattigdom. Som knapt er blitt voksen ennå, i en alder av 41. Vel, den første helvetesuka hadde jeg som avslutning av aspirantperioden i skolekompaniet på Evjemoen, i mars 1983. Vi vasset rundt i den steinkalde vinternaturen der oppe uten mat og søvn i fem dager, med snø til midjen og eldgamle ryggsekker fulle av 30 kg med militærskrot. Rundt oss sjokoladespisende fenriker med minimal dannelse. Etter to dager forsvant sulten noe, men søvnbehovet plagde oss hele tiden, særlig om nettene, på vakt i skauen. Det var ytterst vanskelig å skille virkelighet fra syner. Hva faen gjorde f.eks. flere nakne personer med tannkost i hånda nedi svarte bekken der midt på natta, midt i sikte til AG3en min?

Det er en kunst å bruke Internett. Bruke akkurat nok tid til å gjøre akkurat det du skal. Å kunne søke er det viktigste. En annen viktig ting for den gode nettbruker er å stå på de rette epostlistene, som ikke bør være for mange, og det bør heller ikke være lister som lenser ut for mye mas om lite og ingenting. Jeg er selv bl.a. mottager på det som kalles 110-lista. I går lå det et lite elektronisk brev der, i postkassa mi, som serves av det gode Atelier Nord. Mailen var antagelig fra Grete Melby, som jeg aldri har truffet, men alltid likt å lese. Med bek.no som elektronisk etternavn er hun nok involvert i BEK, som er bergensvarianten av Atelier Nord, og altså senter for elektronisk kunst. Hun hadde fått penger fra Bergen kommune i går, Melbyen, en av 40 som fikk stipend i år. (Hvor mange deler Stavanger kommune ut i året? Når klarer kommunen å opprette en lokal variant av Statens kunstnerstipend? Kommer tilbake til det.) Men Melbyens egen honnør denne kvelden var ingenting, skriver hun, mot den opplevelsen Jon Skjerdals tale ga henne da han skulle motta kulturprisen. Han nektet nemlig å ta imot prisen, og det på vegne av sine egne døtre. Melbyen skriver:

Jeg fikk med meg i morges at president Bush drar til New Orleans for fjerde gang på 14 dager, etter at han i første omgang etter orkanen knapt brydde seg om hva som hadde skjedd der nede i bushen. Du verden, kan fyren angre, tenkte jeg, eller synes han synd på de fattige eller svarte i utkanten av byen, de som uansett ikke stemmer på ham… før spørsmålet kom opp: Hva er det for slags bytte hans slue lille overkristne og imperiebyggende rådgiverstab har fått ferten av? Hva er det de er opptatt av, gribbene? Det er jo terror og krig mot terror de får ståpels av! I hvert fall ikke miljøproblemer og klimapolitikk, som vel var den mulige roten til alt ondt denne gang, om man ikke setter det fullt og helt på naturens egen styringsløse konto. Været er vel ikke ennå en sabotasjemulighet for islamistiske terrorister? Da må i så fall nye USA-produserte våpen være i omløp i verden. Men nei, så kom det frem. For Bush og andre republikanere handlet orkanen Katrina om terror nå. Med bakgrunn i at Bush ikke klarte eller innså nødvendigheten av å levere hjelp til den svartættede byen etter orkanen, som vel må regnes som kritikkverdig, var nå lyden i pipa radikalt forandret: Dette hadde selvsagt med terrorisme å gjøre. At Bush ikke klarte å levere hjelp til sine egne i New Orleans etter en orkan, betydde nå bare at investeringene til kampen mot terror måtte økes betraktelig, for tenk om orkanen Katrina hadde vært muslimske troll med amerikanske våpen som sneik seg inn i landet og hvisket "kristenmannsblod". Og straks var de 650 døde glemt og Bush holdt stø kurs, som enkelte norske politikere ville sagt det. Bare de to siste dagene er anslagsvis 150 mennesker drept i terroranslag i Bagdad, hovedstaden i det eneste landet som er befridd av amerikanerne for å få en slutt på terror. Bagdad er ellers til daglig å betrakte med forhold som New Orleans har etter Katrina. Det sørget Bush for, with a little help from his friends.

Localmotives er høstens kuratorer på Rogaland kunstsenter. Susanne, Helene, Geir Egil og meg selv møtes stadig vekk til idéspruting og småkrangling. I morgen leverer vi vårt neste nummer. Sammen inviterer vi dermed til høstens første kunstfest, torsdag den 15. september kl. 18.00, hos RKS på Nytorget. Dette blir Localmotives’ 11. magasinutgivelse, og det første som kommer i et fysisk utstillingsformat, under tittelen 1:1. Hovedutstiller er Åsil Bøthun, med Something (installasjon / tredimensjonalt maleri). Magasinets utforming er blitt til i samarbeid med den danske arkitektgruppen ArtiU. Foruten aktuell kunst vil du på kunstfesten åpenbart finne en åpen bar, du serveres linsesuppe, musikalske opplevelser og tankegods tilpasset sjeler med næringsvett. Kom og bank på! Du telles inn og Dingo bokseklubb tar seg av velkomsten…

Jeg fikk en mail fra Siri etter debatten på Tou Scene i helga. Der siterer hun bl.a. festspilldirektør Per Boye Hanssen om forholdet mellom kunst og kultur. Jeg siterer hennes sitat: "Kunsten bør alltid peke fremover, kulturen kan være kunstens verste fiende! Kulturlivet dekker våre behov, kunsten innfrir våre lengsler. Kulturen skal ta vare på tradisjonen, kunsten skaper nye tradisjoner. Kulturen er på sitt beste den tryggheten, den dannelse som gjør oss i stand til å vokse som mennesker og utvikle vår personlighet. Kunsten utfordrer oss til å søke nye erfaringer, til å gjøre opprør med oss selv og stiller oss i dialog med det fremmede i oss. Og kanskje slik fører kunsten oss i kontakt med det mest opprinnelige, det innerste i vårt vesen. Kunst er det stedet der vi gjenkjenner oss i det vi ikke kjenner fra før." Siri avslutter den fine mailen sin med et aktuelt Garborg-sitat: "Og den som kunne skriva eller tala så eldspruten sto mot desse stortingskrokane som alltid sparar på skillingen og lar dalaren rulla som inkje var!!!". PS! Ad valg: På borgerlig side går vel bare Venstre? De vil min lille frilansvirksomhet vel, og prøver i hvert fall å ha to tanker i hodet samtidig. Om man er i mer sosialistisk lune står det jo mellom AP, SV eller RV, alt etter hvor radikalt det kristenkonservative og nyliberale ubehaget føles. Godt valg! 

Denne helga gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Jeg stod opp grytidlig søndag morgen og tok med kameraet til byen mens det ennå var mørkt. Alle skryter så hemningsløst av soloppgangen på fjellet eller i naturen. Jeg ville prøve den med utsikt fra Torgtrappene. Jeg listet meg opp av senga og inn på kjøkkenet, hvor jeg lagde meg en svær kanne med kaffi. Vinen fra kvelden før var heldigvis godt forbrent. Jeg var klar og fin, og fikk alle industriarbeidermorningene som indre flashbackpost der jeg stod musestille på kjøkkenet. Det var 20-25 år siden det, at man kunne stå slik på kjøkkenet med en skorpe i hånda en søndagmorgen, med utsikten til hardt jernbinderarbeid, mye god drittprat og svart kaffi. Den gang var det antagelig en ambivalent følelse, på søndag ga det livet trygg mening. Det dukket opp en tapt puslebit i det alltid uskarpe bildet som finnes der ved siden av meg selv. Faen du, tenkte jeg, å kunne gå på byen klar som et egg på et tidspunkt der vi før gikk hjem uklare som ekstraterritorielle romvesen. Det var en fin alder. Og byen ga tilbake den. Kom tidsnok til å få med blandingen av folk på hjemvei og de første reisende fra hotellene. Det var godt å se at byen hadde vært i flittig bruk dagen før, for Torget så passe bomba ut. Men renholdsavdelingen kom og blåste reint på 15 minutter. Jeg fikk en lengre samtale med en av mange flaskesamlere som bidrog til byens søndagsvel. Det var hardt arbeid, sa hun, men det ga livet mening. Jeg satt og nøyt litt, før jeg drog hjem til frokost med egg og ansjos. Kan anbefales som annerledes søndagstur.

Det er blitt kjekt å snakke om kultur. I politikken snakkes det mer om kultur nå enn før. Men hva er innholdet? Det diskuterer man ikke. Det må sånne ting til som lokaliseringer for å skape debatt. Når Oslo skal bestemme hvilken vik operaen skal ligge i, eller Norge skal bestemme hvilken by rockemuseet skal være, da blir det debatt. Vi vet ikke helt om vi vil ha opera, men den skal iallfall ligge i Øst, ja det skal den! Eller så må det noen virkelig store gjenstander til, som f.eks. konserthuset i Stavanger. Da våkner folk. Det er nok mer av en pengerefleks enn en kulturrefleks. Så gnir de søvnen ut av øynene, og det rare er at mange da finner ut at de ikke er interessert. Det skjønner jeg ikke. Var jeg folket, ville jeg vært veldig glad for at de som finner penger vil jobbe med å finne penger til å gi meg et konserthus.

Mitt andre og siste debattforsøk denne valgkampen ble lagt til Tou Scene i dag, merkelig nok med samme debattleder som sist gang, Erling Fossen, som påstod at han ikke hadde vært på byen i går. Men så skjerpa som han var, klarte han i hvert fall ikke å lure meg. Han var nok ute på Kunstnernes Hus i går og feiret at Dagbladet hadde tatt inn hans siste oppgjør med 68-erne på kronikkplass i dag. (Hvem skal fortelle EF at SF ikke finnes lengre? Det blir litt som med Hagtvedt, som aldri kan slutte å slåss mot AKP-ml. Også det en variant av Don Quijote. Hans debattinnlegg, publisert med Døving og Neumann som co-writers, er verdt en egen anmeldelse, der det vaker mellom tradisjonell republikaner-speak og en mer radikal fremtid med globaliseringen av jordsteinen som bakgrunn.) Kulturløftet var tema. Og kulturløft ble det. To røde sofaer fra IKEA. I den ene satt politikerne og smådenget hverandre. I den andre satt kulturarbeiderne og smådenget kulturløftet. Altså politikernes kulturløfter og troen på kulturlov. Erling Fossen var Ole Paus.

Frihet, hva er det? I disse dager er det mange som slåss om den definisjonen. Ym:stammens forslag på plata Guden i steinen, fra 1996, er en av de bedre: "Frihet er god helse". Langt unna slike tomme ord, i hvert fall i Norge, som "valgfrihet". For tiden bærer jeg på den ufriheten en prolaps medfører. Noe som bringer meg i nærkontakt med venterom. Legens venterom. Fysioterapeutens venterom. Trygdeetatens venterom. Bare ordet: venterom. Det er et stort ord. Venterommet er nærmere livet enn de fleste andre rom. Livet føles sterkere i venterommet, ikke minst fordi man der møter andre som venter, med hele sitt kroppsspråk og alle sine utleverende ansiktsuttrykk. På dommen. Behandlingen. På fremtiden. Noen til og med på livets svar slik det gis til slutt med to streker under: døden. Waiting for Godot. Det er et rom for store følelser, store spørsmål. Angst og beven. Galgenhumor, sorg, smerte og fornekting. Man leser gjerne verden som tegn, i venterommet. Ikke det at jeg forlanger Det Nye Testamentet der i tidsskriftholderne fra IKEA, tvert i mot. Men det er merkelig at venterommets litteratur utelukkende består av prakteksemplarer fra husmorfeminismens bibliotek. KK, Henne, Her & Nå, Hjemmet, Allers, Se & Hør. Jeg ønsker å være mild her, men kan man for faen ikke ta seg sammen? Jeg tenker: Hva er det leger, tannleger, fysioterapeuter, helsevesenet og trygdevesenet og alle de andre vi tiltror vår helse og frihet til… hva slags menneskebegrep og virkelighetsforståelse har de egentlig?