tir 30 aug 2005
På denne sidens høyremarg finnes en spalte kalt "Dagens sitat". Der står det i dag, den 30. august: "You love a city not for its seven or seventy-seven wonders, but because it has an answer to your special question". Det er et sitat av Italo Calvino. Det kommer fra Verba Volant, som er en egen sitat-postliste, som alle og enhver kan bestille hjem per mail hver eneste dag, med alle sitat på minst 30 verdensspråk. Verba Volant er igjen en del av det internasjonale Logos, en flerspråklig oversettertjeneste som er vel verdt et besøk. Her finner man bl.a. et stort Wordtheque av elektroniske bøker. Motto for min egen sitatspalte kan være følgende sitat, fra en norsk forfatterfilosof, om sitt eget forfatterskap: "Alt jeg har skrevet er sitater. Det er et sitat av Walter Benjamin." Den intellektuelle bunnlinjen i sitatet er selvsagt at alt er sagt og tenkt før, at alle gode ting må sies om igjen. Eller: Bygg verden med visdom, ikke med kunstens eller ungdommens originalitet. Et mulig problem: Hva er visdom? Et godt sitat er uansett et tankested, en knagg på innsiden av hjernebarken hvor man kan henge opp vaser av egne holdninger og hverdagens tankespinn. Så kan man jo gjette hvilken forfatter det var som mente at hans egen sitatteknikk bare åpenbarte at norske kritikere var udannede og lite beleste, når de ikke gjenkjente alle sitatene fra verdenslitteraturen…? Uansett er dagens Calvino-sitat en tankeknagg for spørsmålet: Hva er en god by? Det er altså en menneskelig by, som gir svar på våre helt personlige spørsmål om verden og virkeligheten. Men hva er de? Har vi noen? Kan en by bli så god, at den ved sitt blide åsyn åpenbarer for oss de helt spesielle spørsmålene vi vil stille til verden?
1. september, 2005 at 11:03
Jeg vedder favorittskinnjakken min på at Ari Behn så _inderlig_ skulle ønske det var han som hadde sagt det om norske kritikere. Ti hi.
Mmm Gert Nygårdshaug kanskje??
Er ikke en god by en by som hviler i seg selv - som er stor nok og variert nok til å ikke krampaktig trenge kaffebarer, speilbarer (jada), og musikksteder som ikke er Opplelst Og Vedtatt Som Det Kule Stedet Å Gå?
En by hvor alt det kommer helt av seg selv, og dermed blir naturlig? Og hvor både stedene og menneskene utvikler seg som et resultat av det som allerede eksisterer _innad_ i byen, og ikke på grunn av noe “man synes man burde”?
En by må, i alle fall for meg (og det er vel umulig å diskutere et slikt spørsmål objektivt), være STOR NOK for at den skal gi meg svarene. Samtidig må den ha sin egen sjel - en turistby hvor alle vet alt funker ikke.
Melbourne er bedre enn London, f.eks. Melbourne er en stor hemmelighet som man som regel ikke helt skjønner når man kommer dit som turist. Man må bruke dager på å snike seg rundt, opp trapper og ned dører og rundt svinger og følge en flyer som ligger på en parkbenk, og vips, så er du på verdens kuleste klubb, snakker med de rareste menneskene, eller spiser kinamat kl 3 om natta i et fullstappa lokale med bare kinesere.
London, på sin side, er opplest og vedtatt. Alle har vært der. Alle vet alt. Rådigg, javisst, super for en helgetur - men man føler ikke at det er _ens egen_ by på samme måte som man gjør med de litt mer “unassuming” (av mange på bedre ord) byene.
Og en by som Melbourne, med mennesker som er på en konstant oppdagelsesreise og føler at de eier byen, får deg nettopp til å spørre. Og lure. Og snakke med mennesker du aldri før har møtt. Om tema du aldri før har berørt.
Dette ble en utrolig lang kommentar. Ynsjyll.
1. september, 2005 at 18:14
Nei, ikke Gert, men kunne vært. Enig i det meste, uten noen gang å ha vært i Melbourne. (Eg huske før nå eg va liden at eg pleide å skryda av å ha vore i Sverige!) Det handler sikkert også om den som reiser og er, om hun lar møter oppstå. Uansett berører du vel et grunnlagsspørsmål: Hvor mye skal en by oppstå av seg selv, og hvor mye må den hele tiden tilføre seg selv? Hvor mye skal bevares? Hvor mye transformeres? I hvor stor grad trenger byen å ivareta identitet og tradisjoner? Og i hvor stor grad trenger den å utfordres på det samme?
1. september, 2005 at 22:20
Jeg synes det blir trist når byer, eller land, eller steder, eller folk, så krampaktig prøver å være noe de ikke er.
Blir litt lei meg når vi skal prøve å omskape de norske byene til ikeaversjoner av europeiske storbyer.
Uten at det er lett å sette fingeren på når det skjer. Men jeg vet det når jeg ser det. (Et par steder i Stavanger kvalifiserer så absolutt til kvasi-kontinental ikeastatus; sjelløse, overprisa og fullstendig feilslått. Uten at jeg skal gå i detalj i fare for å trakke folk på tær.)
PS: Hvem kom sitatet fra?
PS2: Min bror og jeg brukte å sutre fordi vi aldri hadde vært i Sverige. Vi hadde bare vært i EF. Så feil kan man ta…
2. september, 2005 at 10:34
Enigge. Va på restauranten Charles & di her om dagen (bare i baren, viktigt møde). Eg va samen med ein kunstnar fra Ikeaens hjemland. Han sa: “Vilken dårlig estetik. Kunne jo vara varsomhelst i verdens stora Ikeafunkisland. Har han kokkevärldsmestaren gjort alt själva?” Men han trodde på maten. Som det dessverre var 14 dagers ventetid på å få smake. Det var ikke på grunn av stedet, bare navnet og forventningene.
PS! Røbe ikkje sitatavsendaren. Må finn ud sjøl.