I serien av gode forslag til et minneverdig Stavanger2008 er jeg kommet frem til en viktig ingrediens i de flestes liv, nemlig rusen i byen. Vi bør bruke årene frem til 2008 slik at vi i det herrens kulturbyår er back to basic. Basic er her engelske tilstander. Slik det var i Stavanger rundt 1980, vil jeg tro. Da barene og restaurantene stengte kl. 00.15, men til gjengjeld åpnet kl. 18.00, med lange og snakkesalige køer utenfor. Hvor vorspielet var kort og eventuelt rett fra jobb. Den gangen nachspielene var fruktbare, bokstavelig talt fylt opp av all slags kjærlighet, uansett fulle av folk som ikke var snøblinde, men samtaletrengte og elskovssugne. Då hadde me fått te ein sjikkeligge udeby då, med goe nachspiel og goe dagar derpå. I dag er rusen i byen et sort hull som skaper angstfylte mennesker. Å gå ut kl. 24.00, etter alt for lange vorspiel, gjerne helt fra tippekampen, og så komme dritings hjem kl. 05.00, er infantilt, bondsk og antiurbant. I fall man ville at det skulle finnes et tilbud etter 24.00, så kan man la innholdsleverandører på kunst- og kultursiden, steder som Tou Scene, få ha kulturbynachspiel la oss si fra torsdag til lørdag eller når det skjer store ting i byen. Alternativt la mennesker som driver slike innholdsutesteder få bruke et av byens mest sentrumsnære parkeringshus til et eget fellesskapelig og friksjonsfylt kulturbynachspiel. Men ikke lenger enn til 03.00. Og gjerne med egne kjærlighetsbåser, uten angrepiller.

VG avsa forresten nylig en hard dom over skjenkepolitikken i Stavanger, etter at de med god hjelp av byens pengesugne restaurantkonger, og ved avansert bruk av avslørende journalistikk, konstaterte en faretruende forskjellsbehandling av byens barer. I Stavanger er det nemlig slik at barer som selger brennevin må stenge kl. 01.00, mens andre som bare selger øl og vin kan stenge salget kl. 03.00. I sommer endret så rikspolitikerne grensen for alkoholprosenten mellom spritbarer og vinbarer, slik at skillet nå går ved 22 prosent, i stedet for ved type drikk. Det betyr at vinbarene i byen nå kan selge ferdigblandete drinker en masse så lenge de ikke overstiger 22 prosent. Og det gjør de selvsagt. Initiativet i Stavanger, for å redusere spritsalget, var svært bra. Vin er livets vann. Sprit er porten til u-liv, og overgår alle rusmidler jeg har prøvd i mulig destruktivitet, inkludert en del hallusinerende stoffer. Om alkoholpolitikken skal vinkles negativt, som forbudstenking og begrensning, er avkorting av spritens rekkevidde et essensielt grep. Så her må det reageres. Bare øl og vin, ikke drinker, i byens barer uten skjenkeløyve for sprit. Sprit burde egentlig bare selges i forbindelse med god middag på restaurant, hvor man trenger en digestive for magen. Ellers bør sprit eventuelt bare brukes om morgenen, som tran. Det ville være en oppegående bruk av ildvann (som de nå utryddete indianerne kalte drikken), slik de gjerne gjør det i regioner hvor sprit faktisk produseres, som i Cognac.

Rusens betydning i samfunnet kan og bør ikke underdrives. Bjørn Quiller skrev i sin tid Rusens historie (Samlaget, 1996), om drikkefellesskapets enorme samfunnsbetydning i alle kulturer. Selv tok jeg med meg min eldste sønn til vinbyen Montalcino i Italia, da jeg første gang ga ham alkohol. Han var 15 år, og hadde sikkert drukket før. Jeg serverte ham en rådyr Brunello, og fortalte ham at jeg håpet han fikk dyre drikkevaner så fort som mulig. Da ville han få mye mer glede av rusen og ikke minst rus-tilegningen, samtidig som dyre vaner ikke så lett leder til stort forbruk (med mindre han blir steinrik, og kan drikke hva han vil når han vil). Verden går ikke opp i noe henseende, og nytelse er en plikt. Noen vil misbruke alkohol, slik andre misbruker religion, bil eller helsekost. Ingen vits å bli til Høybråten av den grunn. Å begrunne forbud med argumenter om at alkohol reduserer samfunnets effektivitet og inntekt, avslører bare at en er fylt opp av en protestantisk etikk (lik kapitalismens ånd, ifølge Max Weber). Men det er viktig å ikke legge til rette for misbruk og dårlige vaner. Vinmonopolet er derfor genialt, med sitt store og usedvanlig gode utvalg, som et fritt marked dessverre ville redusert på et blunk. Nei, la oss heller styrke vinmonopolets kvalitetsvaner og kreve mer kvalitetsvin. Som gjerne er dyr nok. Men prismessig er det selvsagt viktigst at spriten er dyr, for å pense folk over på vin. Slik det er viktig at bensin og bomstasjoner er dyrt for å pense folk over på kollektivtrafikk.

Jeg har i sin tid lest (altfor?) mye av rusens filosof, Friedrich Nietzsche. Han hatet øldrikkende tyskere, og var visstnok bare full et par ganger i livet. Jeg mener i motsetning til Nietzsche at det er viktig å drikke seg god og full av og til. Og et liv uten god rødvin ville jeg ikke anbefale selv min verste fiende, selv om også det sikkert er levelig liv. Det var det ikke for folk som Jesus og Baudelaire. Førstnevnte gjorde vin av vann for festens skyld (hvilken egenskap!). Sistnevnte sa i sitt prosadikt fra 1869, med nietzscheansk visdom:

Man bør alltid være beruset. Alt beror på det: det er alt hva det dreier seg om. For ikke å merke Tidens forferdelige åk som knekker skuldrene og knuger dere mot jorden, må dere beruse dere - uten stans. Men med hva? Med vin, poesi eller dyd, alt etter behag. Men berus dere. Og hvis dere en eller annen gang våkner opp; på trappen foran et palass, i det grønne gresset ved dikekanten, eller i et værelse med dyster ensomhet og kjenner at beruselsen allerede er nedgående eller forsvunnet - spør da vinden, bølgen, fuglen, klokken; spør alt som flykter, skjelver, beveger seg, synger, taler etter tiden. Og vinden, bølgen, fuglen, uret vil svare dere: - Tiden er inne for å beruse seg! For ikke å bli tidens forpinte slaver, må dere beruse dere, uten stans! Med vin, poesi eller dyd, alt etter behag.  

PS! Til slutt vil jeg også anbefale Ellen Schrumpfs Berus Eder! Norske drikkekulturer i de siste 200 år (Unipax, 2003), som er en god inngang til vår egen drikkehistorie.