Mens vi er i Sandnes. Jeg vil slå et hardt slag for Bjørndalsnuten. Den regnes som en del av fjellrekka ved og rundt Gandsfjorden, som ellers rommer slike fabelaktige turmuligheter som "Lifjellet rundt", utover fra Dale langs Lifjellet, opp fra Bymarka til senderen på Lifjellet, tilbake over toppen, og ned til Dale enten på forsida (kortest) eller baksida (ca 5 timer). "Besseggen ved Dale" er en annen - tretimers - å anbefale. Bjørndalsfjellet er høyest, opp til 369 meter, men bare en totimers, derfor enklere å få til når som helst i den idiotisk travle hverdagen. Og så har turen hele hovedstigningen i et bratt gap, som skaffer blodmuskelen skikkelig pumpearbeid mens melkesyra sprudler under musklenes stive klatrevirksomhet. Lungefuglen flyr som en skadet ørn i et kvarter, minst, før du er oppe. Under hele stigningen utsikt nordøst utover Lutsi og lengre vestover, som det også er det langs toppene bort til varden på Bjørndalsnuten, hvor panoramaet er rovfuglens. Nedover er bare en koselig naturdrøm langs en bekkesti. Start og endestasjon ved Gramstad, Dalsnuten. Dybingen er et tretimers alternativ. Det er altså her jeg i første omgang akter å la prolapsen få igjen for sitt onde sommervirke. Når den demper seg utover høsten men fortsatt tror den har balletak på meg, da skal jeg reise meg opp på to og skambanke den i stigningen der, før jeg svært langsomt dreper den med et assortert risknippe av Turgleder i Sandnes - som alle finnes i boka med samme undertittel, utgitt av Stavanger Turistforening, som Gauken kaller. Det vil være fortjent. Og så smaker vinen bedre etterpå.