Tenker å bruke bloggen også til å legge frem enkelte lesefrukter fra den lokale litteraturhistorien. Små fragmenter og refleksjoner. Her får dere en tale fra en hovedperson som i fiksjonen er forfatter bosatt i Sandnes, og som er bedt på kulturmiddag med byens kulturstyre. Boka kom i 1980. Jeg spør: 1. Hvem er forfatteren? 2. Talen, er den overdrevet i forhold til utviklinga av kulturlivet i Sandnes? Vel, forfatteren reiser seg opp. Tar ordet fatt mens han ser utover de fire kulturpampene, som han kaller dem:

Kulturen i Sandnes er død. Den har aldri vært. Kulturen i Sandnes er bare en form: feite og magre kulturpolitikere som oser av dumhet og kulde mens de bruker disse skarpe albuene sine. Kulturen i Sandnes er bare et postulat fremsatt av kulturelle svin som bare er interessert i å skaffe seg flest mulig bein. Lett-tjente penger. Det fins ingen kunstnerisk skaperevne her (siden jeg sluttet som forfatter), ingen intellektuell dybdeboring (siden jeg sluttet å tenke), her fins bare en rekke dumme mennesker som kun er opptatt av å skaffe seg flest mulig penger på kortest mulig tid. Dette er en kremmerby med kremmerånd. Jeg burde for lengst reist vekk fra denne mentale ørkenen slik som andre begavete mennesker ville gjort. Men likevel, likevel bor jeg her. Det er dels av praktiske grunner, og dels fordi dette fascinerer meg: jeg tror neppe dumheten, besteborgerligheten, småborgerligheten, den mentale impotensen noen andre steder i landet er så markant, så allestedsnærværende som her i Sandnes. Hils kjøkkensjefen og si at potetene var gode. God kultur!