Den selvutnevnte politiske realisten Janne Haaland Matlary (og muligens den eneste, forstår jeg henne med ond tro), med sete langt inne i Vatikanet et sted, har vært ute i riksmediene med etterspørsel etter religionsbevissthet og refleksjon over religionenes rolle i verden. Det er bra. Ikke uventet sprer slike utsagn seg som ild i tørt gras inn i Stavanger Aftenblads redaksjon. Den dominante regionavisa som er så pass god på tross av sitt tunge, kristenliberale ståsted. Et perspektiv som avstedkommer at avisa på annenhver side, bevisst og ubevisst, reklamerer for protestantismen i alle mulige oppslag og artikler. Og som medfører at stort sett alle intervjuobjekter må fortelle om hvor kristne de er, senest (den bare i navnet åpenbart kristne) Hank Von Helvete, i Turboneger, som selvsagt fikk tittelen "Hank Von Himmelen".

Sist var det lørdagskommentaren til Sven Egil Omdal - avisens kanskje beste spalte - som fulgte opp Matlarys kall og harselerte over mangel på egen dannelse i forhold til religionens betydning regionalt og globalt. Det er bra. I samme avis slapp også Uro-spaltist Morten Strøksnes til med en like glitrende tekst om "Muslimsk underlegenhet", som er viktigere for det store "Vi" i Stavanger-regionen enn de fleste Matlaryske, Pollestadske og Omdalske skriverier eller taler. For oss som ukentlig leser Morgenbladet og Klassekampen er det likevel ikke samme grunn til uro, i og med at disse avisene i mindre grad tar hensyn til sine leseres antatte holdninger, eller for den saks skyld opplagets størrelse. For den som ønsker seg aviser som gir påkobling og ikke avkobling, også i denne saken, er det bare å tegne abonnement. Lokalaviser er dessverre i dag mest viktige for lokalstoffet.

For om religionsbevisstheten i regionen er det riktig nok å si, som Omdal gjør: Den er laber. Men Stavanger Aftenblad har selvsagt aksjemajoritet i den skylden. Det erkjenner da også Omdal. Men han tar alle norske redaktører med seg i synden. Jeg husker godt en debatt jeg besøkte i 2003 på Sting Nere, om kulturutvikling i Stavanger, hvor både SA-redaktør Tom Hetland og forfatter Tore Renberg deltok. Midtveis glapp det ut av Tore R., til Hetland, at han var så grundig lei av alt Jesus-stoffet i avisa. Etterpå spurte han rett ut om ikke også Hetland var hedning, noe som avstedkom en mellomting mellom nikking og risting på hodet. Det tror jeg var et godt svar, for vi er jo alle protestanter av tradisjon og kultur, om vi enn ikke er personlig troende. Men Stavanger Aftenblad som helhet synes stadig å være kristen på begge måter.

Nei, Stavanger Aftenblad har lang nok vei å gå, om religionens betydning og religionsforståelse skal spre seg i Stavanger-regionen. Den allmenne religionsdannelse man kan lese ut av avisens sider, er mer endimensjonal enn for de fleste andre aviser. Hvor tro synes å være et krav mer enn et fenomen å reflektere over. Et annet problem her, er det kristen-konservative og fisefine språket som dermed dominerer, og som nettopp ikke er i nærkontakt med leserne, i hvert fall ikke de unge. Det er fortsatt for langt fra gata til SAs redaksjon.

Meg bekjent er det likevel grunn til optimisme, fra andre aktører. Geir Skeie ved UiS står i spissen for flere interessante prosjekt de neste årene, som kan forbedre vår dannelse i religiøse spørsmål, bl.a. om "Religionsbyen Stavanger", hvor alle fasetter av religionen får tankeplass, ikke bare misjonsbyen og det trange løpet av tradisjonell gudstro i bibelbeltet vårt, men dette satt inn i en større global kontekst. Og uten, forhåpentligvis, motiver om å sementere det som har vært.

Det er verdt å minne om at det finnes noe slikt som 350 skapelsesmyter verden rundt, hvor av vår egen religion vel huser tre, om jeg ikke tar feil, alle med den kristne guden som avsender. Det er da også verdt å minne om Hans Küngs bøker og forskning, som jeg vet Matlary f.eks. ikke kan håndtere, av "realpolitiske" grunner, hvor han foreslår at vi leter frem den etiske basisen i hver eneste religion, for den har mange flere fellestrekk enn forskjeller, og vil dermed kunne skape religionsforståelse på tvers av ideologiene.

Det er viktig, for meg i hvert fall, å minne på et par sterkt religionskritiske filosofer. Marx er jo viden kjent for sin maksime: "Religion er opium for folket". Til et slikt utsagn må man forstå at Marx var en forkjemper for åndeligheten i samfunnet, bare ved stadig å påpeke effektene av den tingliggjøringen som kapitalismen uvegerlig medfører, og som om den ikke følges ad av en allmenn kulturell dannelse, nettopp vil kunne gjøre religionene mer fundamentale, med større mulighet for fanatiske utskeielser fra de troendes side. For Marx var kapitlalismens midlertidige triumf assosiert med en religiøs overbygning som nettopp ikke ble reflektert over, men tatt for gitt på en fundamental måte. Det være seg Kristendom, Islam eller Jødedom. (Det er større ideologisk fare knyttet til de patriarkalske, monoteistiske religionene.)

Filosofen Bertrand Russel på sin side, antok teologien å være Guds egen fornærmelse mot universet. For å utbrodere: Forestillingen om en Gud oversatt til samtidens tevevaner, gir metaforisk talt verden som en eneste lang realityserie, hvor Gud dømmer oss ut etter behag. Tatt på kornet i den Hollywood-filmen med Jim Carrey i hovedrollen, som jeg har glemt navnet på, om den ytterste realityserie, hvor menneskene har tatt Guds plass, og har valgt en persons liv til en livsalderlang realityserie på alle tevestasjoner. Den slutter med at den utvalgte i Carreys skikkelse finner ut av sitt reality-liv. En metafor det, som antagelig ikke yter rettferdighet til verken verdens personlige følelse eller skaperkraftens motiver. Men som uansett gjør forestillingen om EN Gud til et problem. Å bekjenne EN Gud og fornekte de andres, er i bunn og grunn også en fascistisk handling, hvor utrensking ved helvetesfordømming av et stort antall mennesker er en integrert del av ideologien og sluttproduktet.

Som jeg skrev i en tidligere blogg, om fordommer i livsteateret, er religion en av Bacons idola theatri. Religion, som all annen ideologi, er et system av overleverte forestillinger som det er livsviktig å skrelle inn til kjernen av, bare for å vite hvem man er, men like viktig: hvorfor andre oppfører seg som de gjør. Jeg ser frem til oppfølgingen fra redaktørene i Stavanger Aftenblad av dette påpekte dannelsesproblem blant dem. Vår jobb er å skrelle oss inn til kjernen av vår egen religiøse identitet, ikke bare bekrefte den gjennom selvskryt. Dannelse er kanskje å være lokal, i dag, mer enn å fremmedgjøre. Men da i betydningen av å skape en lokal offentlighet som er relevant for dagens verden. Både økonomisk og økumenisk, som Omdal sier det.