reilstad kom

På denne sidens høyremarg finnes en spalte kalt "Dagens sitat". Der står det i dag, den 30. august: "You love a city not for its seven or seventy-seven wonders, but because it has an answer to your special question". Det er et sitat av Italo Calvino. Det kommer fra Verba Volant, som er en egen sitat-postliste, som alle og enhver kan bestille hjem per mail hver eneste dag, med alle sitat på minst 30 verdensspråk. Verba Volant er igjen en del av det internasjonale Logos, en flerspråklig oversettertjeneste som er vel verdt et besøk. Her finner man bl.a. et stort Wordtheque av elektroniske bøker. Motto for min egen sitatspalte kan være følgende sitat, fra en norsk forfatterfilosof, om sitt eget forfatterskap: "Alt jeg har skrevet er sitater. Det er et sitat av Walter Benjamin." Den intellektuelle bunnlinjen i sitatet er selvsagt at alt er sagt og tenkt før, at alle gode ting må sies om igjen. Eller: Bygg verden med visdom, ikke med kunstens eller ungdommens originalitet. Et mulig problem: Hva er visdom? Et godt sitat er uansett et tankested, en knagg på innsiden av hjernebarken hvor man kan henge opp vaser av egne holdninger og hverdagens tankespinn. Så kan man jo gjette hvilken forfatter det var som mente at hans egen sitatteknikk bare åpenbarte at norske kritikere var udannede og lite beleste, når de ikke gjenkjente alle sitatene fra verdenslitteraturen…? Uansett er dagens Calvino-sitat en tankeknagg for spørsmålet: Hva er en god by? Det er altså en menneskelig by, som gir svar på våre helt personlige spørsmål om verden og virkeligheten. Men hva er de? Har vi noen? Kan en by bli så god, at den ved sitt blide åsyn åpenbarer for oss de helt spesielle spørsmålene vi vil stille til verden?

Fossen & co kommer til byen på fredag, med sin mobile politiske bar, bare kalt InterCity. Øverst på deres barmeny finner vi et sitat av grekeren Perikles, fra den tid politikk var bypolitikk, i det greske polis: ”Vi sier ikke at en mann som ikke er opptatt av politikk, passer sine egne interesser. Han har ingen interesser i det hele tatt.” Det er i grunnen nok for meg. Med et slikt utgangspunkt er det bare å møte opp. Om det enn er på Tango Bar, som jeg assosierer med udrikkelige drinker og apolitisk ungdom i speilbar. Men kanskje nettopp derfor…? Og så får du politikken direkte, ikke formidlet via mediene. Spørsmålet som stilles er: Hva vil vi med Stavanger? Det er et knallbra spørsmål. Innledere med gode og dårlige svar er: Bent Høie (1. plass Rogaland H), Ketil Solvik-Olsen (3.plass Rogaland Frp), Terje Vallestad (kulturarbeider og næringsdrivende), Hallgeir Langeland (1. plass Rogaland SV). Altså: Tango Bar, 02.09. kl. 18.00. Ja, hva faen vil vi med Stavanger? Er det noen som vil noe med Stavanger overhodet, utenom de som allerede har makt? Vil jeg noe med Stavanger…? Så det kan en i hvert fall finne ut på fredag, om en personlig vil noe med Stavanger. Om en er politisk, eller om det holder med bar. Pratesyk barkeeper er uansett Erling Fossen.

I serien av gode forslag til et minneverdig Stavanger2008 er jeg kommet frem til en viktig ingrediens i de flestes liv, nemlig rusen i byen. Vi bør bruke årene frem til 2008 slik at vi i det herrens kulturbyår er back to basic. Basic er her engelske tilstander. Slik det var i Stavanger rundt 1980, vil jeg tro. Da barene og restaurantene stengte kl. 00.15, men til gjengjeld åpnet kl. 18.00, med lange og snakkesalige køer utenfor. Hvor vorspielet var kort og eventuelt rett fra jobb. Den gangen nachspielene var fruktbare, bokstavelig talt fylt opp av all slags kjærlighet, uansett fulle av folk som ikke var snøblinde, men samtaletrengte og elskovssugne. Då hadde me fått te ein sjikkeligge udeby då, med goe nachspiel og goe dagar derpå. I dag er rusen i byen et sort hull som skaper angstfylte mennesker. Å gå ut kl. 24.00, etter alt for lange vorspiel, gjerne helt fra tippekampen, og så komme dritings hjem kl. 05.00, er infantilt, bondsk og antiurbant. I fall man ville at det skulle finnes et tilbud etter 24.00, så kan man la innholdsleverandører på kunst- og kultursiden, steder som Tou Scene, få ha kulturbynachspiel la oss si fra torsdag til lørdag eller når det skjer store ting i byen. Alternativt la mennesker som driver slike innholdsutesteder få bruke et av byens mest sentrumsnære parkeringshus til et eget fellesskapelig og friksjonsfylt kulturbynachspiel. Men ikke lenger enn til 03.00. Og gjerne med egne kjærlighetsbåser, uten angrepiller.

Mens vi er i Sandnes. Jeg vil slå et hardt slag for Bjørndalsnuten. Den regnes som en del av fjellrekka ved og rundt Gandsfjorden, som ellers rommer slike fabelaktige turmuligheter som "Lifjellet rundt", utover fra Dale langs Lifjellet, opp fra Bymarka til senderen på Lifjellet, tilbake over toppen, og ned til Dale enten på forsida (kortest) eller baksida (ca 5 timer). "Besseggen ved Dale" er en annen - tretimers - å anbefale. Bjørndalsfjellet er høyest, opp til 369 meter, men bare en totimers, derfor enklere å få til når som helst i den idiotisk travle hverdagen. Og så har turen hele hovedstigningen i et bratt gap, som skaffer blodmuskelen skikkelig pumpearbeid mens melkesyra sprudler under musklenes stive klatrevirksomhet. Lungefuglen flyr som en skadet ørn i et kvarter, minst, før du er oppe. Under hele stigningen utsikt nordøst utover Lutsi og lengre vestover, som det også er det langs toppene bort til varden på Bjørndalsnuten, hvor panoramaet er rovfuglens. Nedover er bare en koselig naturdrøm langs en bekkesti. Start og endestasjon ved Gramstad, Dalsnuten. Dybingen er et tretimers alternativ. Det er altså her jeg i første omgang akter å la prolapsen få igjen for sitt onde sommervirke. Når den demper seg utover høsten men fortsatt tror den har balletak på meg, da skal jeg reise meg opp på to og skambanke den i stigningen der, før jeg svært langsomt dreper den med et assortert risknippe av Turgleder i Sandnes - som alle finnes i boka med samme undertittel, utgitt av Stavanger Turistforening, som Gauken kaller. Det vil være fortjent. Og så smaker vinen bedre etterpå.

Tenker å bruke bloggen også til å legge frem enkelte lesefrukter fra den lokale litteraturhistorien. Små fragmenter og refleksjoner. Her får dere en tale fra en hovedperson som i fiksjonen er forfatter bosatt i Sandnes, og som er bedt på kulturmiddag med byens kulturstyre. Boka kom i 1980. Jeg spør: 1. Hvem er forfatteren? 2. Talen, er den overdrevet i forhold til utviklinga av kulturlivet i Sandnes? Vel, forfatteren reiser seg opp. Tar ordet fatt mens han ser utover de fire kulturpampene, som han kaller dem:

Den selvutnevnte politiske realisten Janne Haaland Matlary (og muligens den eneste, forstår jeg henne med ond tro), med sete langt inne i Vatikanet et sted, har vært ute i riksmediene med etterspørsel etter religionsbevissthet og refleksjon over religionenes rolle i verden. Det er bra. Ikke uventet sprer slike utsagn seg som ild i tørt gras inn i Stavanger Aftenblads redaksjon. Den dominante regionavisa som er så pass god på tross av sitt tunge, kristenliberale ståsted. Et perspektiv som avstedkommer at avisa på annenhver side, bevisst og ubevisst, reklamerer for protestantismen i alle mulige oppslag og artikler. Og som medfører at stort sett alle intervjuobjekter må fortelle om hvor kristne de er, senest (den bare i navnet åpenbart kristne) Hank Von Helvete, i Turboneger, som selvsagt fikk tittelen "Hank Von Himmelen".

Har nettopp leid Sideways på video, den opphausede vinfilmen. (Kan være noe amerikansk 40-års dritt, men håper.) Det har sånn ut på ettermiddagskvisten ledet meg til å prøvesmake en råbillig Barolo, La Terre, 2000 (158 kr, på bestillingslista), som jeg nylig fikk et mindre kvanta av i hus. Den var dessverre så bra at kontoen vil få et enda større innhugg til uka. Uansett er jeg godt satt opp til filmen allerede. På polet i morges fikk jeg også napp på den mest anbefalte nye Chablisen (Vieilles Vignes Defaix, 2002), til en 188-lapp, trur eg, foruten også å bestille et eks. av alle de beste nye chablisene (Bjørn Lyng, i Dagbladet, sist lørdag, uviss på hans smaksløker, men…), som var innenfor min pengeradius, som er stor nok på området (altfor stor, ifølge Trudi). Så livet er bra. Film kommer snart, og jeg skal drikke vin når hovedpersonene drikker, bare for å leve meg inn i filmen. Samme hva min like gode halvdel sier. Og det selv om jeg ikke er på franske Pinot Noir, som jeg vet de er i filmen, men på Nebbiolo fra italienske Piemonte, hvor vår neste vinsykkeltur skal tråkkes, høsten 2006. (Årets ble tråkket Tour de Basque.) Det må være det minste for en skjeiv mann, tenker jeg. Selv prolapsen liker jo vin, så. Ser derfor frem til 7 travrette til helga. Tror på utgangssystem denne gang. Mange favoritter, noen går inn. Utgang er derfor bedre enn poeng eller ABC. Piker, vin, trav og sang. Liten grunn til å klage, tross alt, når man kan gå på do helt av seg selv. Personlige laster er et must for å balansere alle dygdene, jfr. Aristoteles’ etikk. Nytelse en plikt. beste helsa

Det nærmer seg Karlheinz Stockhausen. Endelig noe stort til byen, etter Domingoer, Sisseler, turbonegre og annet søtstoff for feite sjeler. Numusic er slankesaken. Et must. Enda mer i år, med en levende legende for den elektroniske og innovative musikken de siste 50 åra på plass i byen. I 2000 utgav Localmotives et nummer om lydkunst / poplyrikk. Her serverte vi bla. en spalte om Stockhausen, hvor du kan laste ned et 100-siders PDF-hefte om mannen og verket. For den som ønsker å lytte til noe av hans stoff på sin egen maskin, HER er både lytteprøver på mp3 og enkelte intervjuer med ham, fra hans egen hjemmeside. Han er blant de utvalgte få på coveret til Beatles’ Seargent Pepper. Zappa likte ham selvsagt, og satte ham opp ved siden av Edgar Varese i betydning. Miles Davis skal ha vært fan. Og Bjørk har intervjuet ham. Hovedprogrammet for Numusic går som vanlig på Tou Scene, men Stockhausen-konsertene går av stabelen i Skanem-bygget, Ryfylkegt. 13. Stockhausen holder konserter 26., 27. og 28. august, to konserter hver dag, kl. 17.00 og 20.00. Hver dag introduserer han selv verkene, og hver dag gir Asbjørn Scaathun et foredrag om mannen og verket kl 19.00. Tredagerspass koster 510 kr. Dagspass, 250 kr. Ingenting det, i sakens anledning. Her er det snakk om å møte opp og fråtse, med og uten prolaps. Som Thomas Mann sa: Læring handler om å lese ting man ikke forstår. Læring har en terskel som tar deg utover deg selv. Numusic avleser det nye. Du kan selv komme og lese + lytte til en av den nye elektroniske musikkens viktigste grunntekster.

Sokrates skal ha sagt til sine venner og fiender at forskjellen mellom dem og ham, grunnen til at han ble regnet som klokere enn dem, var at han visste at han ikke visste noen ting, mens de trodde de visste noe. Det er godt sagt, men Cicero anklaget senere Sokrates for manglende erkjennelse: Cicero mente at det var umulig å vite at man ikke visste noe. Heraklit, en presokratiker, er verdenskjent bl.a. for ordtaket om at det er umulig å gå ned i samme elva to ganger. Men Heraklit har antagelig ikke tatt hardt nok i han heller: Det er vel når det kommer til stykke umulig å gå ned i samme elv en eneste gang?

Det er bare en eneste ting jeg skal unngå i valgkampen, og det er medienes dekning av den. Det blir mitt viktigste løfte denne valgkampen. Men jeg har et ønske også. For den meget frekke KRF-politiker Dagfinn Høybråten valgte å starte valgkampen i Sandnes i helga. Fyren driter nok ganske jamt i både Sandnes og Rogaland, men kan lure seg inn på Stortinget ved at hans partifeller i Rogaland har latt ham få en plass på Rogalands-lista. Derfor reiser han for tiden rundt i blant oss, med sitt nokså ukristelige budskap. En ting er at vårt demokratiske system er satt ut av spill av KRF i denne saken, en annen at Høybråten er farlig for et fritt og demokratisk samfunn i seg selv. Så det vil jeg gjerne spørre alle om: Hvordan kan vi unngå at fyren havner på Stortinget etter høstens valg?