“Det må da være andre fristelser som kan bekrefte og befeste en middelaldrende manns manndom”, skrev gamle Auaen i en mail, etter å ha lest den første bloggen fra Pamplona, om våre planer om å springe sammen med oksene i Calle Estafeta. Ja, visst. Og vi har tatt rikelig for oss fra alle fat som er tilbudt oss, både fra fjellene, dalene, kelnerne og andre sivile av alle kjønn og karakteristika. Dessuten må det være ganske så klart at vi ikke hadde noe særlig behov for å bekrefte vår manndom i utgangspunktet. Hvem kunne egentlig tvile på den? Ikke vi i hvert fall. “Fy faen fiskebolle”, som vår norsktalende Pamplona-kelner sa, da vi lo oss gjennom historien om at vi blogget en skrøne for venner og kjente om okseløpstrang.

Etter 15 timers aktiv deltagelse på festens første dag, orket vi noe overraskende å stå opp tidlig nok til å stabbe festutslitt bort til sentrum i åttetida om morgenen sist torsdag, når oksene begir seg ut på noen av sine siste levende minutter som levende organismer. På veien bort lå det strødd med menneskelignende festlik i alle umulige stillinger, og spylemannskapet tok gate for gate på sin mye tøffere økt enn okseløpernes. Ryddebilene går 24 timer i døgnet i 9 dager. Hvis ikke hadde antagelig hele byen blitt rottemat. Okseløpet er over på et blunk. Og du ser ingenting. Denne dagen var det verste som skjedde at en okse sklei i svingen, satte hodet fast under et gjerde og brakk det ene hornet. En canadisk fyr som trynte i gata reiste seg uheldigvis halvveis opp akkurat da oksene kom. Og en australsk jente fikk et horn i siden, men ikke verre enn at sykehuset fikset det hele, selvsagt uten hjelp fra forsikringsselskapet, som ikke engasjerer seg i okseløpere. Men det verste er at oksene stort sett tar hensyn og ikke tråkker på folk som ligger i gata. Det er som de mange t-skjortene fra kukuxumusu.com viser, egentlig er det menneskene som springer etter oksene med ville blikk og sikkel fra kjeften. I jakt på en større mening med livet? Vi ønsker selvsagt ikke å fremstå slik. Vi så hele greia på storskjerm på Plaza de Castillo etterpå. Med vennlige sideblikk på nabojentas dissende og rødvinsdyppede bryster, med en klar følelse av at kjærligheten var på vei inn i våre liv.

Nå, vel hjemme hos ungene, er det dessverre helt andre turminner som står lengst fremme i pannebrasken. På vår vei hjem fra Pamplona via London opplevde vi resultatet av terror på nært hold. Vårt hotell i London ved Russel Square var åsted for to av terroraksjonene i London. Rett utenfor hotellet stod bussen som fikk sprengt andre etasje i lufta. Under jorda, i metroløpet for Picadilly-linja, ligger det fortsatt over 20 mennesker døde, i en metrotunnel som det visstnok er nesten umulig å ta seg inn i for redningsmannskapet. På vår vei fra Baskerland - i dag dessverre mest kjent for E.T.A.s terrorvirksomhet i Spania, som i sin tid ble opprettet som en organisasjon som skulle bekjempe den terroren Franco-regimet utsatte baskerne for (E.T.A. har per i dag en støtte i folket på om lag 1%, mens om lag 80% av folket likevel ønsker en fredelig tilegnelse av selvstendighet); et folk som har stått i mot så mange inntrengere og tålt umenneskelige overgrep som Gernika i tillegg til Francos og senere regjeringers likvideringer, tortur og fengslingsiver - møtte vi altså dagens terrorspøkelse i en av sine verste forkledninger. Det paradoksale er at terroren i London var forventet. Det er for så vidt E.T.A.s aksjoner også, men de sier alltid fra om sine bomber på forhånd, de ønsker ikke at sivile liv skal gå tapt, slik aksjonene i London motsatt vitner om. Det er verdt å minne om at Nelson Mandela også har vært "terrorist" en gang, selv om han har forklart sin virksomhet med at de aldri tok sivile liv, alltid gikk på apartheid-regimets maktpersoner og -institusjoner. Likevel, etter vår Tour de Basque - det er ingenting som tyder på at baskerne lider så mye at terrorvirksomhet kan forsvares, selv om den ikke er direkte rettet mot sivile. Man kan dessverre på den annen side skjønne at muslimer i dagens verden ender opp som selvmordsbombere, uten at de kan forsvares av den grunn. Vi som er nordmenn i den rikeste delen av det frie Vesten bør konsentrere oss om å kritisere våre egne ledere og vår egen politikk først og fremst, helst på nye og refleksjonsskapende måter. Det trengs.

Til dere som har fulgt bloggen i denne testperioden med dagbok fra Tour de Basque: Takk for det. Når bloggen snart offentliggjøres med reilstad.com som adresse og "reilstad kom" som tittel, vil den ha kultur (fra samtidskunst til folkesport til sære tradisjoner) og Stavanger-regionen som sine viktigste stikkord. Skrift er en måte å tenke på. Bloggen er en ny form for skrift, nærmere talen og den faktiske hendelsen. Målet er å kombinere det private og personlige med det faglige og aktuelle. En utvidet dagbok. En personlig avis. Helst kort og konsist, gjerne med en lenke til viktige debatter eller kultursider. Fragmenter og miniessay. Blogg fra en kulturhjerne. Og så trenger ikke minst Stavanger hva den kan få av alternative offentligheter og stemmer i tiden som kommer, med kultursatsing og ambisjoner om å ble te någe. Ka det nå enn e me faktisk vil bli?