Det er ikke minst språket som er grunnlaget for baskernes vi-følelse. Victor Hugo sa det engang slik: "The Basque Language is a country, almost a religion." Ingen vet den dag i dag hvor baskerne kommer fra, enn hvor språket stammer fra. Bl.a. har de en helt annerledes fordeling av blodtyper enn alle andre folkeslag. En antagelse er at baskerne er de eneste gjenværende ur-europeere. "Gure" er det mest brukte ordet, og betyr vår eller vårt. Under Franco-tiden var baskisk forbudt, et par generasjoner baskere lærte bare spansk på skolen. I dag vokser språket igjen, på begge sider av Pyreneene, når de kan la skolene undervise på morsmålet. Det er et særtrekk ved møtet med baskerne at de er oppmerksomme på at vi er annerledes som språkvesen. Ikke få humoristiske situasjoner oppstår når vi skal kommunisere med dem, med fingrer og blikk og gester parret med lyder på engelsk, tysk og norsk, om det nå er om sykkelretning eller hvordan vi skal betale på parkeringsautomaten. De skjønner fort når vi har misforstått, og så begynner de på nytt, fra en annen angrepsvinkel.

De er gjestfrie og hjelpsomme på en avslappet måte, her krypes det ikke for turistene, som uansett ikke er mange. Vi har møtt tre nordmann så langt, og det var selvsagt her, i San Sebastian, baskernes viktigste ferieby, med Playa de la Concha, midt inne i byens hjerte. Overalt treffer man på syklister og gående langs veiene, og syklistene hilser på oss selv når de suser forbi oss i oppoverbakkene. Heia Euskatel! (Nå når Tour de France er i gang.) Bilistene tar for øvrig hensyn til syklister her nede, radikalt forskjellig fra Norge og Nord-Jæren, hvor en syklist tutes på uavlatelig, før bilene skrenser forbi oss i nordmannisk hastverk og uten omtanke. Her kan en lastebil ligge bak oss uten å tute i en kilometer, og vinke til oss når han endelig kommer seg forbi.

Med en gedigen strekk i låret, opplevde jeg (dessverre) også å få møte det baskiske helsevensenet, på det lokale Ambulatorio i Vitoria. Uten å forstå et kvekk av skrankepersonalets språklyder, ble jeg raskt skysset opp til en kvinnelig lege, som fikk gleden av å ta min ønnik med kjente filmskuespillerinner nærmere i øyesyn. Hun likte sikkert hva hun så, og ga uansett uttrykk for at hun satte pris på å få praktisere sine minimale engelskkunnskaper, tilegnet under studiene. Jeg fikk ikke betale. Men endte opp med betennelsesdempende medisin og en formaning om å ta det med ro.

Ute på gata i baskiske byer føler man seg trygg, og vi går gjerne fra sykler og bagasje. Det er bare så altfor åpenbart at stjeling er en alvorlig synd her nede. Reklamepresset er helt fraværende i bybildet, og junkfood er umulig å oppdrive, bare et fabelaktig utvalg av pintxos (tapas), som serveres etter selvbetjeningsmetoden. Man spiser og drikker akkurat det man vil ha, og holder selv orden på antall og betaling. Slik skapes antagelig et annerledes samfunn, rett og slett.

Overalt, i storbyene som på de mange små rurale stedene i fjellene, er det alltid fullt av folk i byrommet, gamle som unge, gjerne til langt på natt. Ikke et eneste sted blir man utsatt for ulyd i form av musikk fra barer eller høyttalere i gatene. Her er samtalen i sentrum. Og leken. Byen er til for å brukes, det er lov å grise til baren og byen. Men så, ut på kvelden og natta arbeides det med å rengjøre byen til ny bruksdag.

I går fikk vi forresten gleden av å overvære en Pelota-kamp. Pelota er baskernes eget ballspill, i slekt med squash. Enhver baskisk by har en egen bane midt i byen, til alles forlystelse. Det er noe jordnært og sensuelt ved baskerne i deres omgang med omverden, som stort sett foregår i et bedagelig tempo. Man får fort følelsen av at man blir flørtet med av forbipasserende damer, selv om vi ikke oppfatter at det er særlig alvorlig ment.

Døgnrytmen er definitivt annerledes enn hjemme. Frokost inntas stående i en pintxos-bar om lag 09.00. Siestaen varer gjerne fra 14.00 til 18.00. Restaurantene åpner kl. 21.00, som er tidlig middagstid. I går inntok vi grillet piggvar i Getaria, rett fra havet og opp på store utegriller, servert med et par flasker av den lokale vinen, Txakoli, en perlende hvitvinsvariant, var det en opplevelse som selv norske kjøttetere satte behagelig pris på.

I går gjorde vi også unna årets første badedag, på en surfestrand i Getaria. Den andre står for tur i dag, her på playaen i San Sebastian. Bare to etapper gjenstår, begge på vestsiden av Pyreneene.Vi nærmer oss Pamplona og San Fermin. Og åpenbaringen av de første norske matadorer.