reilstad kom

“Det må da være andre fristelser som kan bekrefte og befeste en middelaldrende manns manndom”, skrev gamle Auaen i en mail, etter å ha lest den første bloggen fra Pamplona, om våre planer om å springe sammen med oksene i Calle Estafeta. Ja, visst. Og vi har tatt rikelig for oss fra alle fat som er tilbudt oss, både fra fjellene, dalene, kelnerne og andre sivile av alle kjønn og karakteristika. Dessuten må det være ganske så klart at vi ikke hadde noe særlig behov for å bekrefte vår manndom i utgangspunktet. Hvem kunne egentlig tvile på den? Ikke vi i hvert fall. “Fy faen fiskebolle”, som vår norsktalende Pamplona-kelner sa, da vi lo oss gjennom historien om at vi blogget en skrøne for venner og kjente om okseløpstrang.

Frokost med skinke, ost, Fernet Branca og billig roedvin i morges. Hodet ut av vinduet kl. 10.00. Da satt naboene benket rundt langbord nedover gatene og sang og spiste frokost ute, allerede godt nede i sine vinflasker. Nedover mot raadhuset ca 11.00, hvor Pamplona-ordfoereren starter San Fermin 12.00 blank, med aa skyte opp papirraketter. En time det, i regnet fra tusenvis av Cava- og Cider-flasker, foer det begynte aa regne vann fra alle balkongene langs gateloepene. Egg og broed og vin og ballonger store som Chaplins Hitler-ballong dabbet uavlatelig bortover den hoeyst ustabile, men ekstremt gladlynte menneskemassen.

I dag ender Tour de Basque i Pamplona. Sykkelen tilbake til Aitor. Har allerede slått til på et rom hos en polsk dame med kjente i Stavanger. Hun virket både grisk og grei. Midt i sentrum. 300 meter til rådhuset og oppstartsplass for the running of the bulls. Dyrt, 480 euro for to døgn for fire personer. Likevel en bra løsning for oss som er jomfruer i San Fermin. (Vi kunne få hotell 6 km utenfor byen til 1200 euro. Eller vi kunne sovet ute, men det frister ikke.) I går overnattet vi i en typisk baskisk fjellandsby i nordre delen av Navarra, kalt Doneztebe på baskisk, Santesteban på spansk. Med skogsbruk og jordbruk som hovednæringene, får en tro. For en gangs skyld bommet vi på byfesten, som hadde sluttet dagen før. Pelota-banen midt i byen var full av trestammer og avkapp etter det som lignet på en typisk baskisk macho-konkurranse, om hvem som er flinkest med øks og motorsag.

Det er ikke minst språket som er grunnlaget for baskernes vi-følelse. Victor Hugo sa det engang slik: "The Basque Language is a country, almost a religion." Ingen vet den dag i dag hvor baskerne kommer fra, enn hvor språket stammer fra. Bl.a. har de en helt annerledes fordeling av blodtyper enn alle andre folkeslag. En antagelse er at baskerne er de eneste gjenværende ur-europeere. "Gure" er det mest brukte ordet, og betyr vår eller vårt. Under Franco-tiden var baskisk forbudt, et par generasjoner baskere lærte bare spansk på skolen. I dag vokser språket igjen, på begge sider av Pyreneene, når de kan la skolene undervise på morsmålet. Det er et særtrekk ved møtet med baskerne at de er oppmerksomme på at vi er annerledes som språkvesen. Ikke få humoristiske situasjoner oppstår når vi skal kommunisere med dem, med fingrer og blikk og gester parret med lyder på engelsk, tysk og norsk, om det nå er om sykkelretning eller hvordan vi skal betale på parkeringsautomaten. De skjønner fort når vi har misforstått, og så begynner de på nytt, fra en annen angrepsvinkel.

Jeg står og skriver dette på fredsmuseet i Gernika. Vi har nettopp vært gjennom fortellingen om bomberaidet mot byen, den 26. april 1937. Fascisten Franco ville ha slutt på motstanden fra baskerne. I allianse med andre europeiske fascister i Europa på den tiden, som Hitler og Mussolini, bestemte de seg for å slå to fluer i ett smekk: knuse motstanden ved å prøve ut effekten av flyangrep. 59 fly; bl.a. 4 Heinkel bombefly, 23 Junkere, 3 Savoia-Marchetti, 12 Fiat CR32, 1 Dornier og 1 Messeschmidt. Det var en mandag, markedsdag i byen, hvor folk kom fra omegnen for å selge sine råvarer. Byen hadde ikke luftforsvar. I tre timer bombet fascistene byen. 1650 døde av 7000 innbyggere.