La Rioja er en egen region i Spania, delt i to: Rioja Baia og Rioja Alta. Førstnevnte ligger i øst, mens Rioja Alta ligger i vest, med Haro som hovedstad. Men også den sørlige delen av Baskerland (nord for Rioja) produserer Rioja-vin, bare kalt Rioja Alavesa, hvor Laguardia er vinhovedstaden. Alava er en av tre regioner i dagens spanske Baskerland (Navarra ble egen region etter den siste spanske konstitusjonen, instituert noen år etter at fascisten Franco døde, i 1975). I Alava ligger også Vitoria-Gasteiz, som huser det baskiske parlamentet. På vår Tour de Basque var Laguardia første stoppested i Rioja-området. Vi forlot pilgrimsruta til Santiago i Logrono.

Laguardia er en smellvakker liten middelalderby, som selvsagt ligger på toppen av en av de altfor mange åsene, sett med slitne sykkeløyne fra et tidspunkt på dagen da ingen lokale rører seg ute i sola. På nordsiden av byen reiser Basker-fjellene seg, og tilkjennegir hvorfor Baskerland alltid har vært så vanskelig å erobre. De eneste som visstnok har greid det, er romerne og katolisismen. Romerne fordi de lot baskerne i fred, katolisismen fordi den stemte godt nok overens med den baskiske kulturen, som ingen selv i dag har funnet opprinnelsen til. Vi traff siste dag av en ukelang byfest, hvilket medførte nærkontakt av tredje grad med den lokale kulturen. Vi overnattet på Hotel Antigua Bodega de Don Cosme Palacio, et nedlagt vinhus, men tilbrakte stort sett tida i det lille bysenteret, med musikk og dans gjennom gatene helt til morgenkvisten. Ungene var oppe til langt på natt, noterte vi, om enn ikke så lenge som sjåføren av følgebilen vår, som dabbet inn på hotellrommet om lag 07.00, med klare tegn på kraftig Rioja-føling.

Heldigvis var etappen dagen etter av det korte slaget, stort sett gjennom enorme vinsjøer langs Ebro, elva som gir liv til Rioja-vinen. Neste stoppested var Haro. Heldigvis for oss, og med et visst dagen derpå déjà vu-preg, ankom vi siste dagen av den ukelange byfesten i Haro, bare kalt for The Battle of Wines, hvor folk samles midt på torget, og står og kaster enorme mengder med vin på hverandre, til stor glede for både deltagere og publikum. Vi valgte å opptre mest som publikum denne dagen, og tilbrakte restitusjonstid inne på restauranten Los Agustinos med inntak av Sirloin i roquefort-saus og behagelige reparasjonsmengder av assortert kvalitetsvin. Haro er på den annen side den eneste plassen hvor vi har støtt på skandinaver, i form av særdeles nedsølte svensker, som allerede i sekstida var levende reklame for hvordan man ikke bør drikke Rioja-vin. Deres ansiktsuttrykk minnet meg om komikeren Tommie Coopers fårete glis, på det bildet hvor han har skrevet: "I am on a Whisky diet. I have lost three days already."

I Rioja er vin antagelig mer enn hva olje er for Stavanger. Den gir nok mindre kortsiktig inntekt, mer er ganske sikkert et mye mer levedyktig livsgrunnlag i det lange løp, for et folk som ikke kan kalles annet enn livslystne og imøtekommende. På bytorgene i baskiske byer er det alltid stappfullt med folk, og et enormt utvalg med spill og leker for barn i alle aldre. Lek og konkurranse og et jævla liv. Helt etter vår smak er også det daglige inntaket av pintxos-lunsj med lokal vin. Det er selvsagt uvant for verdensborgere av norsk avstamning å se folk stå langs barene og spytte olivenstein på golvet, hvor de nettopp trødde på sigaretten, før de drikker opp sitt melkeglass med vin. Men du verden det er en befriende følelse også.

Dette skrives fra Vitoria, hvor vi snart skal bort og snuse på det baskiske parlamentet. I morgen venter en lang etappe, til Gernika. Kjent for de fleste gjennom Picassos maleri av verdens første organiserte massemord utført med fly.

PS! På vei ut av pilgrimsruta kan det også være verdt å minne om at 70.000 mennesker går denne årlig, 500 av dem nordmenn.