Første etappe av Tour de Basque ble uforglemmelig. Fordi det var en gledens dag, men også fordi at Murphys lov hadde en god dag. Vi startet fra Pamplona med gradestokken midt på 30-tallet, steike hett for syklister langs Camino de Santiago, pilgrimsruta til Santiago de Compostela. Så hett, at vi kjørte feil allerede på vei ut av byen, og oppdaget det ikke før vi stod i Campanas, hvor vi måtte ringe Aitor, sykkelutleieren, fordi gearsystemet på en av syklene kollapset, på det han mente var nye sykler.

Det viste seg at vi hadde syklet ned til en by for det sørligste løpet for pilgrumsrute. Det er tre i tallet, en langs kysten av Baskerland, og to som møtes i Puente la Reina, vest for Pamplona. Vi avtalte å møtes der, for skifte av kjede og finstilling av gear. Mine gode sykkelvenner, som ulikt de mange gående pilgrimene bar avanserte pulsklokker på sine hvite håndledd, holdt meg orientert om det eksepsjonelle kaloriforbruket varmen krevde, i tillegg til å formane meg om å regulere gearutvekslingen i forhold til pulsen, som hadde mye lettere for å storme mot maxpuls, kunne de hele tiden fastslå. Når Navarra også er full av åser og høyder, blir matinntaket og drikkevanene viktig for fremdriften, i tillegg til solkrem og solhatt i stedet for hjelm. Første dag krevde 6-8 liter.

Etter at Aitor hadde fikset sykkelen, mente han, fortsatte vi mot Estella, som var dagens mål. Først rett opp en uendelig skråning hvor selv ikke Gunn Rita Dahle hadde hatt en sjanse i helvete, før vi stoppet i Maneru, på Bodegas La Cruz, for dagens første vinsmaking. Aitor hadde varslet oss. Inne i Bodegaen var det steinkaldt, syntes vi, men det viste seg at det var 25 grader, en svært god norsk sommertemp det. Vinen var kald og god, Garnacha- og Temrpranillo-druer. Det var en stor glede etter den harde stigningen.

Vi fortsatte videre langs den smale stien, innover Navarra-jorda, med sine sjøer av vaiende vinstokker. En halv time etterpå regnet det svære regnkuler, tempen tok seg fort ned til 16 grader. Vi fant ut at det var best å komme seg på asfalt. Men etter et par minutter med regn, var Navarra-jorda blitt til såpeglatt leire, som likevel hadde den egenskapen at den limte seg til dekket. På 50 meter hadde vi alle sykkeldekk som lignet traktorhjul. Det gikk ikke engang å leie syklene. De stod bom fast. Vi lo så vi grein, og det gjorde noen spanske veiarbeidere også, da vi gled ned mot veien med syklene over oss. Vi skrapte vekk det vi kunne av leirjorda, til de i hvert fall gikk fremover igjen. Etter 200 meter punkterte jeg. Vi trasket opp til nærmeste by, Lorca av alle ting, hvor vi vasket syklene i en halvtime, uten særlig suksess. Livet var kaldt og herlig. Snart kom følgebilen, og de siste kilometrene kunne avlegges.

Vi feiret dagen med Paella og lokal vin, en Palacio de la Vega 1997 Reserva, som var jævlig god. Om natta kom politiet og låste hjulet på bilen. De likte ikke at vi stod midt på Plazaen utenfor hospitset vårt, Pension San Andres. Vår katolske venninne fikset oss opplåsing for en rimelig nok penge. Da vi oppsummerte dagen morgenen etter, var Murphy forsvunnet. Sola skinte og vi var så glad, men vi angret likevel på at vi ikke hadde med oss DDE og "Rompa mi" på mp3-spilleren.