Vi prøvegikk Calle Estafeta i går. I Pamplona. Hvor oksene slippes kl. 08.00 første gang den 06. juli 2005. Halvveis oppe i gata, etter å ha konstatert at den var bredere enn forventet, satte vi oss inn på en av de mange Pintxos-kafeene. Pintxos er baskisk tapas. Der på veggen hang et bilde av en mann hengende etter en okse oppover gata med armen spiddet på et av oksens horn. Etter lang diskusjon konkluderte vi med at han neppe var død i dag, men helt sikkert hadde mistet en arm. Det var i grunnen ikke smerten i armen som vi umiddelbart forestilte oss, det var forestillingen om hva som gikk gjennom mannens hode, da han skjønte at han var spiddet av oksen, dømt til å henge på slep i 500 meter, om armen holdt. Det var det som satte i gang fantasien vår, og som gjorde at kvelden handlet mye om sannhetens øyeblikk, over all den gode Navarra-vinen vi prøvde oss på i varmen.

For når vi i om 9 dager er tilbake i Pamplona fra vår Tour de Basque; fra Pamplona via Estella, Logrono, Laguardia, Haro, Vitoria, Gernika, Getaria, San Sebastian, Santesteban tilbake til Pamplona, da er det vår tur. Da skal vi løpe foran oksene. Vi har aldri hørt om noen fra Stavanger som har langet ut oppover Calle Estafeta med de nesten et tonn tunge monsterne rett i hælene, etter først å ha gjort den obligatoriske nattereisen langs byens barer på en elv av virile mennesker, god rødvin og Carlos III, som er den spanske brandyen som serveres i porsjoner som er 6 ganger så store som norske drinker. Vi satser på å bli de første. Men altså, det er 9 dager til. Nå er det å sykle, første del av turen langs den eldgamle pilgrimsruta til Santiago de Compostela, som vi følger ned til Rioja-området. Med nærmere 40 grader ute midt på dagen, er kanskje det utfordring nok, sånn til å begynne med. Det kan bli mange fine reiser gjennom Baskerlandet dette, med passe doser av fornuft og ufornuft, helsebringende og helseskadelig aktivitet, natur og kultur.