reilstad kom

La Rioja er en egen region i Spania, delt i to: Rioja Baia og Rioja Alta. Førstnevnte ligger i øst, mens Rioja Alta ligger i vest, med Haro som hovedstad. Men også den sørlige delen av Baskerland (nord for Rioja) produserer Rioja-vin, bare kalt Rioja Alavesa, hvor Laguardia er vinhovedstaden. Alava er en av tre regioner i dagens spanske Baskerland (Navarra ble egen region etter den siste spanske konstitusjonen, instituert noen år etter at fascisten Franco døde, i 1975). I Alava ligger også Vitoria-Gasteiz, som huser det baskiske parlamentet. På vår Tour de Basque var Laguardia første stoppested i Rioja-området. Vi forlot pilgrimsruta til Santiago i Logrono.

Første etappe av Tour de Basque ble uforglemmelig. Fordi det var en gledens dag, men også fordi at Murphys lov hadde en god dag. Vi startet fra Pamplona med gradestokken midt på 30-tallet, steike hett for syklister langs Camino de Santiago, pilgrimsruta til Santiago de Compostela. Så hett, at vi kjørte feil allerede på vei ut av byen, og oppdaget det ikke før vi stod i Campanas, hvor vi måtte ringe Aitor, sykkelutleieren, fordi gearsystemet på en av syklene kollapset, på det han mente var nye sykler.

Vi prøvegikk Calle Estafeta i går. I Pamplona. Hvor oksene slippes kl. 08.00 første gang den 06. juli 2005. Halvveis oppe i gata, etter å ha konstatert at den var bredere enn forventet, satte vi oss inn på en av de mange Pintxos-kafeene. Pintxos er baskisk tapas. Der på veggen hang et bilde av en mann hengende etter en okse oppover gata med armen spiddet på et av oksens horn. Etter lang diskusjon konkluderte vi med at han neppe var død i dag, men helt sikkert hadde mistet en arm. Det var i grunnen ikke smerten i armen som vi umiddelbart forestilte oss, det var forestillingen om hva som gikk gjennom mannens hode, da han skjønte at han var spiddet av oksen, dømt til å henge på slep i 500 meter, om armen holdt. Det var det som satte i gang fantasien vår, og som gjorde at kvelden handlet mye om sannhetens øyeblikk, over all den gode Navarra-vinen vi prøvde oss på i varmen.

En uke til oppstart av blogg. En dag til vi reiser fra kulturbyen, til Baskerland. Sykkel og vin venter, foruten nye motiver for blikket og tanken. Akkurat nå, Hellvik. Havet. Resten av familien som fisker. Med utsikt fra terrassen: naturen i skumring. Det jeg ser: meg selv og tempo. Naturens godhet er dette: viljen og evnen til å lære fra seg langsomhet. Jeg: 100 prosjekt, 1000 tanker, allerede planlagt helgens fritid i små arbeidsrater. Havet: en seint flytende masse, alltid i bevegelse, men bare så mye at man kan forestille seg havet som en svær bolle noen står og balanserer. Det lufttomme rommet. Meg og havet. Noen som roper om torsk sveivet opp til morgendagens avreiselunsj. Tempoet er det vi kan lære av naturen. Ikke nødvendigvis skjønnheten. En god inngang til en kulturblogg? Jeg smiler…