reilstad kom

1. In none of the traditional arts is there such a wide gap between possibilities and facts as in the cinema. Motion pictures act directly upon the spectator; they offer him concrete persons and things; they isolate him, through silence and darkness, from the usual psychological atmosphere. Because of all this, the cinema is capable of stirring the spectator as perhaps no other art. But as no other art, it is also capable of stupefying him. Unfortunately, the great majority of today’s films seem to have exactly that purpose; they glory in an intellectual and moral vacuum. In this vacuum, movies seem to prosper.
2. Mystery is a basic element of all works of art. It is generally lacking on the screen. Writers, directors and producers take good care in avoiding anything that may upset us. They keep the marvelous window on the liberating world of poetry shut. They prefer stories which seem to continue our ordinary lives, which repeat for the umpteenth time the same drama, which help us forget the hard hours of our daily work. And all this, of course, carefully watched over by traditional morals, government and international censorship, religion, good taste, white humour and other flat dicteria of reality.

Dette stod i en epost fra en venn forleden: “Du burde være litt mer forsiktig med hvor du legger igjen telefonnummeret ditt”, før han ba meg sjekke denne lenka: http://www.cheapcallsarehardtoresist.no/?id=22064864 (du skal vite at jeg vil merke om du sjekker lenka ut). Det kan være at William T. Vollmann har rett. Før han ble en av hele verdens kultforfattere jobba han med data. Men på et tidspunkt la han mobilen under hælen og kjørte foten inn i datamaskinen, før han la den smadra hardwaren i bilen som han kjørte straight til Knoksen. Han konverterte (visstnok) tilbake til omverdenskommunikasjon via direkte samtale, brev eller postkort, og omverdensopplevelse med kollektivtrafikk, tohjuling eller bare apostlenes hester, så fattern alltid pleide å kalla beinå for. Foruten f.eks. Luis Bunuels selvbiografi Mitt siste sukk (som jeg så KK-redaktør Braanen også anbefalte til lesning her om dagen - eg leste an i Spania forleden, udgitt på Pax), så er det kanskje bedre å bruke ferietimer sammen med Vollmann & co enn mobiloperatørenes seinavantgarde reklametriks for mer tid og penger på kommunikasjonsteknologi. Bunuel e forresten han surrealisten så lagde Un Chien Andalou samen med Salvador Dali, basert på kver sin drøm så di hadde hatt, så du kan se HER (obs te di så ikkje vant te øyekutting, maurhender & sånt) - og så konstant sa glitrande ting så atte han va ateist på grunn av Gud og atte kunstens oppgave va å få samfunnet te å eksplodera [ikkje kunsten] eller at baren va det viktigaste mennesket hadde fonne opp (så han vie et heilt kapittel te å reflektera øve). Bunuels favorittforfatter var forresten Sade, som også anbefales. Sjekk ka det står på bildet eg henta på den uoffisiella hjemmesidå te Vollmannen…
.

Jeg hadde egentlig billett til Bob Dylan på Viking stadion, men prioriterte ungene den dagen. Leonard Cohen hadde vært aldeles ok å få med seg, ikke minst siden jeg har brukt tid på å skrive om fyren og “Tyngden av stemmen“. Tom Waits i Køben seinere i år hadde vært noe. Tønes i Egersund i helga, får jeg jo med meg. Men hadde jeg visst at Stephin Merritt & co spilte i den gamle Logen i går, i Oslo, så hadde jeg kanskje tvunget meg inn på et fly og bøttet noe vin, bare for opplevelsens skyld. Som ble dekket av Geir Rakvaag i Dagsavisen i artikkelen “Magnetisk musikk“. Bandet heter Magnetic Fields. Jeg brukte en sommer - var det i forfjor tro - på 69 Love Songs (1999), som av alle ting også har fått sin egen wiki. Den siste plata var Distortion, som fikk følgende beskrivelse hos NRK: “Magnetic Fields er igjen pakket inn så det passer Stephins surpomppop. Når tekstene og de fantastiske, varierte melodiene møter denne produksjonen er platen helt der oppe med høydepunktene fra ”Holiday” og ”69 Love Songs”.” Rakvaagen skriver om gårsdagens event: “Stephin Merritt kan virke som verdens sureste mann.” Sånn ska det væra. Ikke noe glakristen glarock. Her en liten videosnutt med “Let’s pretend were bunny rabbits”…

… er utvilsomt Charles Duffs A Handbook on hanging, første gang utgitt 1928, siste gang oppdatert av forfatteren i 1961, mens 2001-utgaven har et forord av religionshateren og Irakinvasjonselskeren Christopher Hitchens - som kan lastes ned akkurat her (bokas dårligste kapittel). Den detaljerte og historiebevisste beskrivelsen av dødsstraffens mange folkelige gleder og spesielt den offentlige hengingens utvikling og forfall, er intet annet enn en genial satirisk utlegning av mennesket som tvers gjennom feigt, dobbeltmoralskt og blodtørstig - på den gode måten. Forfatteren påpeker innledningsvis at han så vidt berører utkanten av det han kaller “State killing, of which capital punishment is a less important aspect. Yet it must be accorded first place among State killings, because both gas-chamber genocide and the mass-obliteration of up-to-date warfare are the ultimates of its logic.” Som Duff tidlig proklamerer: “Let us begin then by considering hanging as a fine art.” Duff holder det han lover gjennom 195 kullsvart opplysende sider med smilehull og kroppshull. Noe nærmere en tids skrift for 2008 enn dette fra 1928 skal en lete lenge etter. (Takk til Terje Thorsen på Tronsmo som gjorde boka til en del av biblioteket på Kvadrat under Nabolagshemmeligheter.)

Claire Doherty gir et tidlig foredrag på video om bakgrunnen for Situations-programmet og måten dette smått fantastiske forskerprogrammet med base i Bristol tenker. Situations består av fire prosjekt: Material City, Arts & Ecology, Locating the Producers og One-Day-Sculpture New Zeland. Paul O’Neill driver Locating the Producers og gjorde et todagers “avhør” av Jeanne van Heeswijk her en dag, om hennes Blue House-prosjekt i Amsterdam. Sjekk ut Situations-lenkene HER og deltagerne HER. Last ned artikler DER.

Hvilke kjøpte jeg?

Hvorfor vi avsluttet tanken på å springe foran oksene i Pamplona. Bildet henger ved det bordet i den baren i Calle Estafeta vi satte oss ned for å bestemme oss for å delta eller ei.

“Guernica” Gernikara betyr “Guernica” tilbake til Gernika, hvor bildet er tatt og flisemuralen finnes - mens Picassos “Guernica” finnes på Reina Sofia i Madrid.

Hvilken overraskende bra spansk kunstner står bak denne installasjonen, you think?