reilstad kom

Lars Ramberg har vist en formidabel evne som idéskaper for utsmykking av det offentlige Norge, men bare fram til og med det kunstfaglige leddet. Jeg var i 2008 selv med på å føre fram for lokalpolitikere kunstnerens forslag om verk til Ruten på Sandnes i anledning Kulturhovedstadsåret, men Kulturhovedstadens egne politikere gjemte straks hodet i sanden for et innspill som faktisk tok den europeiske kultursatsingen på alvor. De været kulturutgifter og Frp-folkelig antipati. Det finnes et eget kapittel om denne delen av sagaen i boka Nabolagshemmeligheter - kunsten som byprosess. Det var Lars Ramberg som for noen år siden vant konkurransen om verk til 100-års jubileet for unionsoppløsningen med Sverige, med sitt famøse verk Liberté, som når det kom til stykket likevel ble fornektet av det offisielle Norge, og i stedet endte opp bl.a. på Venezia-biennalen i 2007. Denne delen av sagaen er ennå ikke avsluttet, etter at Koro (Kunst i offentlig rom, Norge) besluttet å prøve å få verket midlertidig plassert foran Stortinget i Oslo. Noen burde sette seg ned å skrive dette kapittelet i Ramberg-sagaen snart, for det har ingredienser til et monumentalt verk i seg selv. For ett år siden vant så Ramberg konkurransen om utsmykking av trafikktårnene i Bjørvika, tidligere omtalt HER. Nå har Statens Vegvesen, som i sin tid fikk lov til å bygge disse tårnene - som slipper ut eksos fra Bjørvikatunnelen - nettopp fordi at de lovet å sørge for at tårnene ble utsmykket, bestemt at utsmykking blir det ikke noe av, i hvert fall ikke med Rambergs vinnerforslag (hvor kunstneren stjal estetikk og innhold fra genkoden til den pesten som vi bare kaller for Svartedauden). Heldigvis ser det ut til at en offentlig instans denne gang stiller seg på Rambergs side, nemlig Oslo kommune, som avviser at Statens Vegvesen kan “avvise” sin egen avtale med Lars Ramberg. Noen vil sikkert hevde at dette er typisk Lars Ramberg. Jeg vil hevde at dette er typisk for det offentlige Norge. For det viser seg at en hovedgrunn til avsmykkingen av Ramberg er utsikten til årlige driftskostnader for utsmykkingen. Det etter at Vegvesenet selv hadde presset verkutgiftene ned fra de opprinnelige 15 millionene til 5 millioner, og forlatt ambisjonen om å utsmykke alle fire til fordel for bare to tårn. Det hele lukter av norsk festtale om kunst og kultur som råtner i ett år til nytt budsjett skal lages, og det eneste som teller er å smykke seg selv med størst mulig overskudd, selv i offentlige etater. Det lukter tungt av et typisk norsk byråkrati som alltid vet alt absolutt best selv, lik nesevise fjortiser. Her har jo Vegvesenet også en lang tradisjon for å trone øverst. Vegvesenet forvalter på sett og vis habitatet til det helligste norske dyret de siste 60 årene: bilen. Dette underlige metalldyret som ikke har ført med seg noen ny engangspest á la Svartedauden, men som i stedet har bidratt til en irreversibel og muligens uhelbredelig miljøkatastrofal Svartedaud. Som ikke lenger har utsikt til å bli visualisert for de 130.000 Oslo-borgere som daglig rir sine rundfota metalldyr forbi Bjørvikatårnene.

Jeg fikk denne beskrivelsen på sms fra min samboer en dag, sakset fra Ulf Schönes beskrivelse av Snusmumrikken (en Tove Jansson-forsker, viste det seg senere). Snusmumrikken er en figur som jeg lenge har følt meg beslektet med. Jeg er bl.a. blitt avhengig av å bruke en kaffikopp med bilde av den gode Snusmumrikken på, som jeg fikk av min samboer til jul. Fiskestang og telt har jeg liggende fra før. Fløyte og pipe har jeg ennå ikke fått meg. Det kan fort skje. Snusmumrikken er som kjent den som lengter både hjem og ut. Selvangivelse:
“- Han var jo et slags ideal i begynnelsen, den frie, som ikke brydde seg om hva andre tenkte. Senere blir han et mindre ideal: han viser at han også føler vrede og sinne som han ikke vet hvordan han skal håndtere.”
Det skal understrekes at hun også spedde på sms-en med Schönes beskrivelse av Mummimamma:
“Hun var jo alltid den store sikkerheten i familien, som stod for varme og ubetinget kjærlighet. Men i Pappaen og havet blir hun melankolsk. Det er tydelig at hun heller ikke bare er en person som bare kan gi og gi; hun er også et menneske som har sine behov og brister.”
Et tips om å reise hjem til Mummidalen igjen…? En påminnelse om Talmuds visdom: En mann uten kvinne er ikke noe menneske. Mer som: En Snusmumrik uten Mummimamma er bare en halv Snusmumrik…

Altså, hvilken betydning har slike arenaer som Bokelskere.no, blogger og lesesirkler for litteratur/lesing?
- Bokelskere.no er et åpent nettsamfunn, mens bokblogger er institusjonelle eller personlige “magasin” om litteratur. Det er grunn til å tro at et vellykket nettsamfunn kan ha stor betydning, om det innbyr til sosial eller faglig utveksling. Tida man bruker der bør føles verdifull på et eller annet vis, interaksjons- og samtalemulighetene bør være mange og interessante for “innbyggeren”. Bokelskere er fortsatt relativt ungt, det er vel uvisst om det har de kvalitetene som skal til for å bli et brukssamfunn. Når alle snart har egne nettsider og blogger vil disse på sin side automatisk kunne få mindre offentlig betydning. De fysiske lesesirklenes nye popularitet kan ha to motsatte årsaker. På den ene siden er det antagelig en motkulturell respons på digitaliseringen og det virtuelle livet på nettet. På den annen side er det muligens også et resultat av de sosiale mediene, hvor nye konstellasjoner av mennesker kan oppstå i den fysiske verden. Ingen steder er jo dette mer synlig enn i nettsamfunn som Match.com, hvor det faktisk er hele poenget etter hvert å skulle møtes i virkeligheten.
Bokundersøkelsen fra 2008 viser at 7 av 10 leser en dag i uken eller mer. Tror du boksirkler, blogger og bokelskere.no kan øke leselysten blant folk?
- Ja, i noen grad tror jeg det, selv om vi her snakker om lesing som en nisjeinteresse som naturlig tiltrekker seg mennesker som allerede er stabile lesere. Lesing bør uansett være et brennhett tema i en digitalisert hverdag hvor the digital natives snart vil måtte overta faglige og politiske posisjoner.
Er det bra/dårlig at folk bruker forskjellige arenaer?
- Nei. Kvaliteten på lesesirkelen eller nettsamfunnet er avgjørende for verdien og nytten. Fortsatt er det slik at litteraturkritikk er en relativt stabil del av de største regionale og nasjonale avisenes repertoar, og derfor fortsatt den viktigste kollektive offentligheten for spredning av det litterære ordet. Man kan argumentere at dess flere arenaer dess større sjanse for at flere kommer i berøring med litteratur og lesing. Dette er jo også sant med reklamebriller på, at dess mer visualisering og spots, dess mer “salg” og bruk.
Er det nytt at bokfolk sosialiserer seg mer? Ny trend? Eller helt naturlig og i takt med utviklingen?
- Bokfolk har tildels alltid funnet sammen. Tenk på aristokratiets og borgerskapets litterære salonger. Kafeenes litterære rolle opp gjennom historien er ikke ubetydelig, ja avisene stammer jo nærmest herfra. Lesesirkler har vært mer eller mindre trendy opp gjennom tidene, etter hvert i alle samfunnslag. Det nye er selvsagt måten litteraturinteressen kan organiseres i og med det digitale samfunnet. Det bør utnyttes, for det er fra de samme digitaliserte og oftest audiovisuelle mediene at det gamle bokmediet, og dermed lesing slik vi har kjent til det tidligere, som sammenhengende og reflektert, er utsatt for et enormt press for tida. Jeg er spent på fremtidens leseplater, for å si det slik.

Viktig melding på vegne av allmenndannelsen i Stavangerregionen: “Du har kanskje hørt at dekan Tor Hauken ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Stavanger har fremmet et forslag om å legge ned fagene fransk, spansk og tysk fra høsten 2010. Styret ved UiS skal avgjøre denne saken i sitt neste møte den 12. februar 2010. Hvis du syns det er en dårlig ide, kan du støtte vår sak ved å undertegne en online-resolusjon som du finner under følgende webadresse: http://www.PetitionOnline.com/UiSFST10/petition.html“

Slik lyder utlysningen for en meget viktig stilling for Stavangerregionens utvikling av en litterær og kritisk offentlighet: “100 % prosjektstilling er ledig med tiltredelse snarest. Bystyret har bevilget midler til en treårig ”tidligfase” i arbeidet med å etablere et litteraturhus/Kielland-senter i Stavanger. Prosjektleder skal sammenfatte alle sider ved prosjektet og tilrettelegge et beslutningsgrunnlag mht innhold, samarbeidspartnere, lokalisering og finansiering. I tillegg er det ønskelig at noen aktiviteter kan starte allerede i 2010. Prosjektansvar er lagt til Sølvberget, Stavanger bibliotek og kulturhus.” Hvilke egenskaper du skal ha: “ - relevant høyere utdanning; - engasjement for og erfaring med litteraturformidling; - kreativitet og evne til å være nytenkende; - erfaring som prosjektleder, herunder innhenting av prosjektmidler og økonomistyring; - gode samarbeidsevner og lederegenskaper”. Hva du får: “Lønn etter avtale. Gode pensjons- og forsikringsordninger. Et inspirerende og utfordrende arbeidsmiljø i en pulserende kulturby med ambisjoner”. Du bes rette spørsmål til bibliotek- og kulturhussjef Marit Egaas, (+47) 51 50 74 64 / (+47) 908 53 123 / marit.egaas@stavanger-kulturhus.no. Søknadsfrist er 27. januar 2010. Søknaden sendes til: Sølvberget KF, postboks 310, 4002 Stavanger, eller til post@stavanger-kulturhus.no” Så vet du det. Her finner du FORPROSJEKTET ledet av Jostein Solland. Jeg satt selv i referansegruppa, og var langt fra enig i alt.Her finner du SAKSFREMLEGGET i fra kommunens behandling 17.09.2009.